Tro, håp og kjærlighet

Det har allerede rukket å bli ett år siden jeg hentet den steinspisende, understimulerte, ukonsentrerte jævelen av en hund jeg i dag konkurrerer med. Ett år jeg har kjempet meg gjennom med både tårer, tvil og håpløshet. Men også ett år hvor jeg har kjent på mestring, utvikling og fremgang. Det er til og med rukket og blitt mer enn ett år, men det skulle jeg ikke tro... tiden bare flyr av sted??

Jeg trodde på henne. Jeg ga ikke opp. Og jeg ble glad i henne. Alt dette til tross for at jeg ble fortalt at jeg aldri kom til å få til noe med henne, at jeg bare måtte sette en sprøyte i henne. Og jeg skulle ønske jeg hadde slått til alle som kom med slike uttalelser, men jeg gjorde det ikke. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde kommet med tidenes beste comeback, eller kanskje bare slengt en bok i trynet på dem.  Men, jeg får heller motbevise dem, om det så tar meg flere år. I starten låste jeg meg så på det de hadde sagt, men å tro blindt på folk bare fordi de har ett par fancy erfaringer er noe jeg måtte slutte med.

Hvis noen sier at du ikke får til noe, si fuck you og motbevis dem.  

All den lærdommen den hunden har gitt meg er verdt sin vekt i gull og vel så det. Både om hund og hundetrening, men også om egenskaper, erfaringer og hvor mye dustete som kan komme ut av menneskemunner. Jeg gruer meg allerede til den dagen om flere år hvor hun skal til de evige jaktmarker.

Det er bare litt over ett år siden hunden min var Lilja, 1,5 år og glad i å hoppe opp og ned og plage alle som ville hilse på henne. Hvorfor jeg valgte å ta henne med meg hjem klarer jeg ikke å sette fingeren helt på, men slik ble det. Så latterlig godt jeg vet hvordan man skal bruke god tid på å finne den riktige hunden og den riktige oppdretteren, det ble spontankjøp fra finn.no, dette mye fordi det var en rekke uheldige hendelser som plutselig bestemte seg for å finne sted. Dette er ikke slik det skal fungere, og man kan ende opp med mye rart. Men jeg visste jo sånn omtrent hvordan jeg ville ha det. Hunden skulle ville ha godbit, leke og ville være med meg. Check, på alt sammen.

Ikke kunne hun sitte, ikke kunne hun ligge, ikke kunne hun gå normalt i bånd. Kort oppsummert kunne hun spise opp steiner og interiør, hoppe opp og ned på meg, stappe nesa i lommer og ja, det var vel det hun kunne klare å få til. Og gå fra en schæfer med alle disse tingene inne var annerledes, men jeg tar meg selv i å glemme hvordan det var hele tiden. Det er ikke sånn at man kan skape en fantastisk hund uten å legge ned eks antall timer jobbing, noe jeg prøver å gjøre hver eneste uke, det bare hender jeg glemmer det litt. Hehe.

Ting blir ikke bedre med mindre man jobber med dem. Om det er en hund, en hest eller bare seg selv. Man må putte i tid, og mye av den. Det første stevnet vårt gikk vi på med målsetningen at vi skulle klare en øvelse. EN ØVELSE. Men jeg hadde hørt at det var viktig med små og overkommelige mål, og vi slo til med mer enn en øvelse godkjent, hihi! Sist stevne rodde hun i land en fellesdekk med en 10er. Jeg var ikke fornøyd, men herregud så glad jeg var for det! 

Det er så lett og slenge i bordet masse mål og irritere seg over alt man ikke har fått til enda. Men det er vel så viktig og tenke over hvordan ting var, evaluere det og forbedre det mens man verdsetter de små målene på veien. Tenk så kjipt og aldri ha feiret litt hvis man aldri når det svevende rosa-sky målet de fleste av oss har, men kanskje ikke snakker så fryktelig høyt om.

Wææh, vi klargjør oss for stevne på lørdag med trening på hundeklubben i dag. Vi trener hver LP hver onsdag, og jeg tar meg selv i å stå der og ``eh, hun kan jo dette`` mens jeg på samme tid i fjor brukte hele dagen min på å gå fot og stresse over å måtte sosialisere med andre mennesker. Blir også litt moro fordi broren hennes starter den samme klassen, og jeg gleder meg masse til å se hvordan han går i kontrast til mi. Har ikke sett en annen beauce gå før, at all. Men det gir meg jo litt presentasjonsangst også, men, vi tar det som det kommer! Poenget er jo å ha det moro.

Så pinefult politisk korrekt

Jeg er helt for at man engasjerer seg, noe jeg også er helt for er at man skal tørre å mene noe selv om ikke alle andre er enige. Dagens ideelle menneske er vegetarianer, imot pelsdyroppdrett og dyreforsøk, miljøbevisst og opptatt av rettigheter. Jeg digger det! Jeg er enig i mye også. Det er ikke noe som gjør meg gladere enn når mennesker, unge og gamle, små og store, har hjertesaker de brenner for å vil komme noe sted med.

Det jeg derimot ikke er helt for er alle de som slenger med leppa til de som mener noe annet, de som mener noe ``feil``. Kom igjen folkens, dere ødelegger for majoriteten av mennesker som klarer å formidle meningene sine uten å svartmale noen andre. Takk. Hvorfor skal alle mene det samme? Politikk handler jo praktisk talt om å krangle seg til en slags diffus enighet alle parter kan være enige i. Man må tørre å snakke for seg hvis vi skal ivareta demokratiet og slikt. Og det er faktisk greit og ha en upopulær mening, så lenge man har guts nok til å stå for den.

I dag har jeg lest samtlige artikler og nyhetssaker som har poppet opp på newsfeeden min. Alle har jeg lest og tenkt ``Hva leste jeg nå?`` i etterkant. Jeg har lest om at man ikke kan kle seg ut som andre kulturer, at det er feil og tulle med ting som seksualitet og at man skal passe på hvordan tonefall man bruker når man ordlegger seg. Men hvorfor kan man ikke tulle med noe som er helt normalt? Er ikke det med på å normalisere det? For det er jo det seksualitet er om man er hetro, homo, aseksuell, bi, trans eller noe annet. Det er normalt. Man kødder med slikt, det burde være lov. Det som derimot ikke er greit er å slå, sparke eller være direkte ufin mot noen på grunn av en slik merkelapp.

Skal vi gå rundt i en slags krampaktig verden livredde for å si noe feil?

Dersom man mener noe, og ikke har noen argumenter eller kunnskap til å støtte opp under påstanden sin blir det vanskelig og forklare hvorfor. Som elev på landbruksskole hender det ofte jeg får slengt i fleisen hvor forferdelig fælt kuene har det, hvor grusom jeg er og ladida. Har selv vært vegetarianer i 2 år, dersom noen har en annen mening enn meg er det helt greit, helt til de forteller meg at jeg er dyremishandler basert på ett utdanningsprogram. Hvorfor er det greit? Det burde det ikke være.

Det er heller ikke greit hvordan man har fått feminisme til å bli noe folk tror er at man vil sette kvinner først. Man glemmer at poenget er likestilling. Det er litt samme veien vi går i samfunnet, man blir så redd for å si noe som er politisk ukorrekt at man heller holder kjeft. Det synes jeg er teit. Jeg har i grunn ikke så mye i mot dyreforsøk, men jeg har MYE IMOT dyreforsøk som på mange måter skader dyret og strider med lover og regler. Men dersom det er forsøk uten smerter, og dyrene har god velferd, så ser jeg ikke problemet. Det burde jeg kunne si, selv om det kanskje er en litt utdatert holdning.

Selv når jeg leser skolebøkene opplever jeg at språket er laget på en så overdrevent pedagogisk og politisk korrekt måte at det blir krampaktig og umulig og forstå. Ugh, superfrustrert!

Etter alle artiklene og kommentarfeltene jeg har lest i dag har jeg konkludert med at man bare må gi faen og si hva man vil, gå med hva man vil og ha argumentasjonen for sine egne synspunkt klar om en diskusjon skulle oppstå. Cheers!

Med hund på timeplanen!

Det sies at mandager er gråe, dystre og kjipe. Vel, det gjelder ikke når man gleder seg til å tilbringe hele dagen sammen med bestevennen sin!

Jeg har YFF (Yrkesfalig fordypningsfag) hele mandagen, så timeplanen min sier så pent "Hund". Det hender det blir litt lange økter, men som regel går det fint.

Idag var både jeg og bikkja halvveis i koma på slutten av dagen, for været bestemte seg jo for å ta en skikkelig helomvending og servere stekende sol og t-shorte vær. Ikke det, jeg digger sol, men Vilja kan ikke bare kle av seg sin tjukke og sort pels med underull. Så hun slet litt med å akklimatisere seg. Oh well. Sånn er det bare!

Dagen ble brukt til å hilse på valper, trene fellesøvelser, grunnferdigheter m.m. Så jeg har litt å trene på frem mot neste time, men det går fint. Selv om jeg antakelig kaster det litt bakover i hjernen, for jeg skal gå stevne på lørdag (grugledes)

- Vi blogges

Å komme seg gjennom manglende motivasjon

Jeg kan umulig være den eneste som lider av manglende motivasjon hver eneste høst? Det er rått vær, og egentlig frister det å gå inn i en dvale frem til våren. Noen ganger hadde det jammen vært fint og være en bjørn. Fordi hjernen min fungerer på logisk vis vet jeg at det bare er å tvinge seg gjennom dagene, men det er ikke alltid like enkelt! Ting jeg egentlig elsker blir ett slit.. og det suger. Hvordan får jeg fremdeles gjort det jeg skal? Jo, det skal jeg fortelle dere!

Bruk klær som passer til årstiden!

Ingenting er morsomt når man er opptatt med å tro at man pådrar seg frostskader. Jeg mener, finn noen klær du trives i, men som holder deg varm. Det er sånn tidenes mest logiske resonnement. Men uansett, jeg HATET å holde på med ryddesag på skolen fordi det var kaldt. Det falt meg liksom aldri inn at jeg kanskje skulle bruke tre-lags prinsippet og kjøpe meg noen gode vanter. Hvis man har ting man skal gjøre ute, så er det absolutt verdt og ha noen ordentlige klær! Kanskje du kan shoppe disse som belønning for en vel gjennomført prøve? eller en bra presentasjon på jobben? Slike innkjøp betyr liksom litt mer når man måtte oppnå noe før man tillot seg selv og kjøpe det!

Altså, om høsten og vinteren er jeg superglad i varmedressen min. Den er ikke noe spesielt vakker, men det er mye morsommere å være ute når jeg kan konsentrere meg om noe annet enn når jeg kan rømme inn i varmen.

Treningskompis!

Det er latterlig enkelt og avfeie planer man har laget med seg selv med at man ``gjør det senere`` men hvis man har lagt planene med noen andre er det hakket verre og avlyse. Blant annet trening er en fin ting og ha planlagt sammen med noen, fordi da må man liksom ut uansett hvor lite det frister. For min del så har jeg jo hund, så noe mosjon får jeg uansett, men styrke og slik trening får jeg sjelden gjort. Så jeg forsøker å planlegge å dra å trene med noen ett par ganger i måneden (ja, det er latterlig lite, men litt er bedre enn ikke noe!

Selv det å trene hund kan bli tiltak nå om høsten, men fordi jeg er med på organiserte treninger får jeg gjort det likevel. Og melde seg på en organisert trening på treningsstudioet og slikt kan også hjelpe til å få pushet en over dørstokkmila.

Spilleliste!

Jeg elsker musikk. Og det hjelper meg veldig og kunne ha på en fengende sang når jeg støvsuger eller gjør annet pinefullt husarbeid. Jeg hater å gjøre det, men jeg hater enda mer at huset ser ut som en svinesti, så da rydder jeg opp. En av favoritt-listene mine om høsten er denne https://open.spotify.com/user/spotify/playlist/37i9dQZF1DX4H7FFUM2osB som Spotify har laget ferdig. Så den har jeg hørt på en del den siste tiden! (når jeg ikke har vært opptatt med min egen deppe-sang liste eller Criminal minds)

To do lister

For min del hjelper det å skrive ned hva som må gjøres de ulike dagene. Om så det er lekselesing, hundetrening eller å støvsuge. Da må man gjennomføre tingene for å kunne stryke dem av lista. Ehehe. Men det fungerer fett! Jeg får alltid gjort leksene mine som står på its i en himla fart, fordi det irriterer meg å ha ting stående oppe der.

Noe å se frem til!

Å kunne belønne seg selv med ett varmt bad, eller kino, eller noe annet en gleder seg til kan fungere som en motivator. Hvis man har lyst å kjøpe noe kan man sette seg ett mål slik at man ikke kan kjøpe det før en rekke gjøremål er gjennomført. Selv driver jeg for tiden med ett slags prosjekt som i grunn går ut på at jeg skal trene de dagene jeg drikker cola, som er hver dag utenom en, og det irriterer meg... kunne brukt de pengene på så mye mer givende ting! Oh well.

Nyt alt det fine høsten og vinteren har med seg

Det er lett å fokusere på alt det negative. Men når man tenker etter er jo naturen helt nydelig, det passer mye bedre med kaffe, og man kan sitte i sofaen en dag med en bok med god samvittighet.

 

 

 

 

Stemingsrapport fra morgentur!

Ny dag, nye muligheter! Er det ikke det man sier?
I går var virkelig ikke min dag, jeg hadde ikke motivasjon til å gjøre noe som helst, så alt husarbeidet har bare hopet seg opp. Heldigvis er det ikke alle pliktene mine som er like kjipe, og siden jeg har funnet kameraet igjen så har jeg plutselig fått helt dilla på å ta bilder og filme. Så jeg snekret sammen en liten stemningsvideo fra dagens morgentur!
Plutselig oppdaget jeg at datamaskinen min er stengt ned, så jeg fikk ikke lastet ned noe redigeringsprogram på den, så det endte opp med at jeg måtte maile meg selv alle videoene, så derfor ble den litt kort... for halvveis i oversendelsene fikk jeg beskjed om at nei, mailen min ble stengt ned fordi de mistenkte spam.... forståelig, men irriterende!


 


 

Uken som gikk

Plutselig var enda en uke forbi! De voksne jeg snakker med sier at tiden bare går fortere desto eldre man blir, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan den kan gå fortere enn hva den gjør nå.  Uansett, det er ett luksusproblem.

Ukens irritasjonsmoment

Fremdeles at Criminal Minds ikke skal være mer på Viaplay. Fristen transformerer gleden min inn til noe påtvunget, og jeg sitter å stirrer i hastverk mer enn å kose meg med episodene. Oh well. Jeg er nettopp rundet siste episode i sesong 10, så dagen i dag skal gå til å binge sesong 11 for harde livet. Jeg vet jo at jeg kan finne serien på piratnettsider og slikt, men jeg er litt for og faktisk se ting på lovlig vis (også hender det slike sider har virus..) Sesong 12 og 13 må jeg uansett se på ett annet sted, så det er liksom greit. Har utsatt både Okkupert og The Shannara Chronicles, haha.

Meeeh...

Ukens høydepunkt

Å komme tilbake på skolen. Det er helt surrealistisk for meg, men jeg digger faktisk klassen så mye at jeg gledet meg til å starte på skolen. Det var superhyggelig og se alle sammen igjen (til tross for at vi bare hadde ferie en uke, ehehe) men første time var vanskelig og konsentrere seg i, hadde så mye jeg ville høre om og fortelle. Kjærlighet.

Ellers så var det veldig koselig når jeg fikk en brusboks av en kompis, haha. Det er sånne små ting som er utrolig koselige, satt pris på den!

Ukens craving

Spekepølse med chilismak, haha. Har villet ha det hele uka, men fant det ikke på den lokale nærbutikken så jeg fikk ikke kjøpt det. Ble såå lykkelig når jeg fant på Rema 1000.

Ukens opptur

Det må være torsdagens hundetrening tror jeg. Vilja fungerte nesten optimalt. Elsker å komme hjem og føle at jeg faktisk har hatt utbytte av treningstiden. Dessuten hjelper det masse på motivasjonen når ting går litt min vei. En annen glede i hverdagen er faktum at sesong 2 av The Shannara Chronicles er sluppet. Jeg har lest bøkene serien er basert på, og for en fantasyentusiast som meg er det lykkesalig med ny sesong og fordype meg i. Tror jeg så ferdig sesong 1 på omtrent en dag.

Ukens nedtur

Jeg har egentlig hatt en veldig fin uke. Jeg hadde en prøve i samfunnsfag som definitivt kunne ha gått bedre, men samtidig så vet jeg veldig godt at dersom jeg hadde lagt bare litt mer arbeid inn i det å øve så hadde jeg fått til alt. Det var bare ett spørsmål jeg slet med, men det er sabla irriterende likevel. Jeg kan ikke fordra når jeg presterer dårligere enn jeg har muligheten til. Samfunnsfag er dessuten ett av mine sterkere fag fordi det baserer seg såpass mye på refleksjoner, og jeg har meninger om det meste. Dessuten liker jeg å holde meg oppdatert på hva som skjer i verden, så jeg kan det meste av pensum fra før.

Ukens sang

Jeg har vært i litt sånn deppe-sang modus om dagen. Ikke fordi jeg egentlig er noe nedfor, men fordi sangene er fine og lese til. Og en av sangene jeg har blitt helt forelska i er ``What have I done`` av Taps. Den er så vakker!

Ukens tanke

We are who we choose to be. Hørte quoten her en dag, og den har liksom surret litt i bakhodet mitt den siste tiden. For det er noe i det. Man bestemmer jo egentlig hvem man vil være helt på egenhånd.

Ukens antrekk

Har vasset rundt i refleksbukse og flannelskjorte hele uka. Er man på skolen så er man på skolen. Har til og med blitt full av jord og rød i kinna. Har ikke tatt ett eneste bilde, men det er ikke akkurat slik at man blir veldig inspirert på motefronten. Jeg kler meg jo etter hva jeg skal, og jeg kan ikke gå all-glam og deretter stå å bruke motorsag, liksom.

Ukens innkjøp

Veell.. Cola i kantina? Ellers så kjøpte jeg meg faktisk en cappuchino på fredag som en klapp på skulderen for en vel gjennomført uke. Jeg har blitt betraktelig bedre på å faktisk gjøre skolearbeidet og leksene mine, selv om det er leselekser. Og ikke lese er en dårlig uvane jeg har hatt siden tidenes morgen. Ikke i mål, men det er betraktelig bedre!

Ukens mål

En colafri (til og med helt brusfri) dag. Det gjennomførte jeg også, til tross for at det var vanskelig, så er det noe jeg skal forsøke og fortsette med. Både for min og planetens helse.

Ukens bok

The curious incident of the dog in the night-time, som jeg har skrevet en liten review på. Den var utrolig fin, og lett å lese. Satt på læringssenteret og bare måtte lese den, haha, den fanget interessen min også endte jeg opp med å ta den opp.

 

Anyways, det var en liten gjennomgang av uken som har gått for mitt vedkommende. Så snakkes vi! Har dessuten lastet ned endomondo, fordi jeg går meg vill hele tiden, så jeg vil se hvordan det ser ut på kartet, haha! Gøyal app.

 

 

 

 

 

Det er lov å være fornøyd med seg selv

Av en eller annen grunn er det nærmest tabu og være fornøyd, og i hvert fall å like seg selv. Det er liksom ikke OK. Og det er trist, fordi det krever masse jobbing, eventuelt masse flaks og aldri snuble i en eller annen form for usikkerhet. Det er så mye man plutselig kan oppdage ikke er sånn man ville. Kanskje noen kommenterte nesa di en gang i femte, og siden den gang har det bare vært en ekkel klump i speilet. Det er ikke greit, men det hender. Det finnes dem som står foran speilet flere ganger om dagen og leter etter noe de kan være fornøyde med, men som bare finner feil. Kanskje noen fortalte deg at du snakket litt for mye, og nå sier du ingen ting. Stemmen din betyr noe. Meningen din betyr noe. Du må bare stole på det. Uansett hvem du er, og hvilke forutsetninger og utfordringer du har.

Så ofte at det river i hjertet mitt ser jeg mennesker som sliter med selvbildet sitt. Det er trist. Det er hjerterått. Og det verste er at det liksom er akseptert, det er helt innafor å ikke like seg selv, og å ville slette alt som gjør deg til deg. Som en person som gjerne tilbringer mesteparten av døgnet på sosiale medier vet jeg hvor lett det er å bli påvirket. Og jeg sverger på at jeg ser svart når psykiske problemer blir romantisert og bagatellisert. Det er ikke noe galt i å ha en dag eller fem hvor man er litt nedfor, det er ikke noe galt i å være syk eller å ha det vanskelig. Det er bare så trist at det blir sett ned på dersom man faktisk er fornøyd med seg selv. Fordi det er jo dit vi alle vil til slutt, og kanskje er det en del av det å vokse opp. Å lære å elske seg selv. Det er en klisje, men klisjer har ofte noe i seg - det er en grunn til at de har blitt nettopp klisjeer.

Skulle man mot formodning finne på å fortelle at man liker den man er. Da er man overfladisk, selvdigger, overlegen og en hel haug med negativt ladede ord jeg finner idiotiske. Misforstå meg rett: Jeg elsker faktum at man støtter opp om hverandre. At man løfter hverandre opp. Jeg er helt for konseptet solidaritet. Det jeg derimot ikke liker er at man maler ett ukorrekt og flåsete bilde av dem som faktisk er fornøyde med sånn de er - hvorfor forteller vi ikke at det er lov å like seg selv? At det er lov å være stolt av noe man fikk til? For det er det! Det er kult. Det er innafor. Man burde heie på slikt.

Norge og den jævla janteloven vi er så glade i. Vi følger den slavisk, uansett hvor jævlig og teit den er. For de som ikke vet hva janteloven er, så hiver jeg inn ett bilde av den her:

Det er bare patetisk og latterlig at man ikke kan tro man er like gode. Det er idioti at man ikke kan glede seg på vegne av noen. Når mennesker er flinkere enn en kan man lære av dem. Andre mennesker har ofte mange gode innspill, hvis man bare hører etter. Jeg vet ikke, men jeg synes det er kjempeviktig at man vet at det ikke er noe galt i å være flink eller å gi seg selv en klapp på skulderen. Det betyr ikke at man skal være hoven og se ned på andre, men at man skal kunne gi seg selv litt Creeds. Hvis man kom på landslaget, publiserte en bok, kom seg på skolen - små mål som store. Det er helt innafor å si at ``I dag var jeg flink`` og det er heller ikke noe gærent i å si det hvis man liker noens arbeid eller klesstil. Spread some love.

Det er helt innafor å like den man er. Man blir ikke kvitt utseendet sitt likevel, så man kan like gjerne gi speilbildet ett kompliment eller tre.

Cheers.

Motivert!

Åh, dere vet den følelsen når man virkelig får til ting? Den hadde jeg på hundetrening idag. Hunden var PÅ. Den fungerte. Og det er virkelig kjemperått. Treningsdagboken var veldig sånn "dette fungerte ikke" de siste dagene, men idag kunne jeg skrive en glødende og motivert evaluering av treningen. Motivasjonen blir så mye høyere når jeg oppdager at ting fungerer, også. Dessuten har det å ha en bok hvor jeg faktisk skriver ned en plan, og en evaluering vist seg og være mye mer nyttig enn jeg trodde. Først når jeg fikk beskjed om det var jeg sånn "..neh" men nå som jeg faktisk har forsøkt viser det seg at det absolutt er lønnsomt. Det fungerer. Vi kommer noen vei.

Vilja har mange meninger. Og det er ikke for ingenting jeg kaller henne Vilja til daglig heller. Hun har vilje, fri og egen, og det er ikke alltid hun vil det samme som meg. Det er så mange som bare "ja men hun vil jo ikke" men hun vil ting, det er bare at hennes vilje og min ikke alltid klaffer helt. Og det er vel en del av det morsomme. Fordi jeg kan leve på det i dagesvis når hun har dager som er ordentlig bra. Dager hvor samarbeidet vårt bare klaffer, og idag var en sånn dag.

Dagens trening var egentlig veldig enkel. Litt Fellesøvelser, fri v/fot, ruta og løpe rundt. Men moduset var der. Dessuten trente jeg med godt selskap, og det er aldri feil det heller!

Men nå tror jeg det er på tide å finne loppekassa. Gjesp!

The curious incident of the dog in the night-time

Jeg leste ut ei bok jeg fant på skolebiblioteket i dag. Den praktisk talt ropte at jeg skulle lese den. Det var bare noe med den som fikk meg til å plukke den opp og lese gjennom de veldig lettleste, men fremdeles både spennende og dype sidene.

Boken handler om Christopher, en 15 år gammel gutt med Aspergers. Den starter med ett relativt enkelt spørsmål, men det er nok til å fange leserens interesse. Den er også skrevet på en utrolig lettlest måte. Jeg leste den på engelsk, og i hodet mitt virker den til å være best slik. Christopher oppdager at naboens hund har blitt myrdet på en brutal og grotesk måte, og han gjør det til sitt eget oppdrag og finne ut hvem morderen er. Mens han leter etter morderen må han også trosse sine egne utfordringer og frykter, som å snakke med mennesker han ikke kjenner og spise gul mat.

I letingen får man en god del med frampek. Etter hvert som etterforskningen til Christopher fortsetter oppdager han at ting ikke er slik han har blitt fortalt. Han klarer ikke helt og forstå det, fordi han selv ikke kan fortelle løgner. Han er god i matte, og bruker tall til å roe seg ned. Verdenen hans blir snudd helt opp ned. Han oppdager at ting ikke nødvendigvis er slik han har blitt fortalt, og utfordrer seg selv mens han leter etter sannheter og forståelse.

Den er verdt og lese, og jeg synes Mark gjør en fantastisk fin jobb, til tross for at det kanskje kan virke litt ``stereotypisk``

Mens vi er inne på dette temaet vil jeg gjerne nevne serien ``Atypical`` som ligger på Netflix. Den er noe lignende, og også verdt og ta en titt på! :-)

Nå skal jeg nistirre mer på CM, siden Viaplay så generøst minnet meg på at de snart mister rettighetene sine til programmet.

En veldig vakker quote

Noen ganger skriver andre ord man selv leter etter.

Andre ganger skriver man ordene noen ikke finner.

A work in progress

" Take the risk or lose the chance"

Det handler ikke om utgangspunktet, men det er viktig og vite om det. Vi hadde ingen relasjon, vi hadde bare litt uflaks på hver vår kant. Hun mistet en eier, jeg mistet en hund - også var vi plutselig sammen. Jag och du.

Det handler om arbeid, om håp, om små mål og store gleder. Om alle de gangene man gråter av frustrasjon, og alle de gangene det er gledestårer isteden. Det handler om timesvis med hardt arbeid, og målrettet trening. Det er ikke flaks, det er dedikasjon.

Det er alle de timene man har pirket på detaljene. Det er alle de timene man har lagt ned i å bygge en stødig grunnmur. De er de gangene selv den løsner, og man rekonstruerer den til å bli enda sterkere. Det er de som gjør dette verdt det.

Det er de dagene hvor man klarer det umulige. De dagene man får til noe man ikke trodde var mulig. Det er sånne sekunder som gjør det hele enda mer givende. Det og det uforklarlige samarbeidet og de mange timene man tilbringer sammen som hverandres bestevenner.

Sosial på sosiale medier

A blessing and a curse, som det så pent kan sies på engelsk. Jeg finner ikke ett like passende norsk utrykk, dessverre. Men dæven, det er akkurat det det er. En velsignelse og en forbannelse (det høres så mye bedre ut på engelsk!)

Det var i sjuende at jeg fikk min første IPod, og ble avhengig. Før den tid hadde jeg nok med å være ute og leke, ha en Nokia jeg kunne ringe og tekste med, og av og til snike meg til å spille på de stasjonære PC-ene vi hadde på datarommet på skolen. Howrse, Habbo og Furry-paws, det var tingen! Minner. Jeg og klassevennina mi (i entall, fordi vi var to stykker) pleide alltid og snike oss til å spille når læreren var opptatt med en av de to guttene i klassen vår. Vi var bare fire stykker, så det var vanskelig og snike seg til noe, men vi hadde alltid oppe den fanen vi skulle være inne på, og spillet på en annen søkemotor. Ikke akkurat produktivt, men veeeldig moro.

Før jeg hadde denne digitale, minimaliserte datamaskinen og bære med meg omkring var det vel og bra og underholde meg selv med en eller annen bok. Tidvis lånte jeg store stabler med bøker jeg raste gjennom på biblioteket, og det var alltid en utfordring og finne en stillelesningsbok jeg ikke allerede hadde lest. Fikk jeg tak i ei bok jeg likte så fikk man ikke kontakt med meg på noen dager. Som når Game of Thrones kom ut akkurat i det vi skulle på ferie til seilbåten i Hellas, det meste jeg husker fra den ferien er Westeros og ett par turer på den nærmeste resturanten. Nå kan jeg laste ned e-bøker, jeg kan titte innom Wattpad om jeg er helt uten lesestoff, og hvis jeg virkelig vil høre på noe finnes det ett hav av gratis podcaster.

Men, etter at jeg fikk IPod var det ikke lenge før jeg dukket inn i en helt ny og nærmest uoppdaget verden for min del. Sosiale medier. Det fant jeg ut at var dødsfett første gang jeg dro på leir etter den tid, og faktisk klarte og holde kontakten med mine nye venner. De kunne jo bare adde meg på insta. Før den tid hadde jeg bare numrene til folk, og det var ikke alltid å holde kontakten var like lett for en introvert som meg.. Altså, det er så mange mennesker jeg har møtt før jeg vokste opp, før sosiale mediers tid som jeg virkelig skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med. Men nye telefoner kom, numrene ble glemt. Jeg har venner fra hele Norge, ja til og med fra andre land i verden, og sosiale medier er tidenes mest fantastiske måte og holde kontakten på. Wattsapp fikk jeg etter at mine spanske venner ba meg om det, og det er kjempehyggelig og snakke med dem til tross for at de bor ett helt annet sted. Jeg kan ikke bare stikke en svipptur innom, liksom. Takket være internett kan jeg holde kontakten med mennesker fra hele verden. Jeg kan også følge med på bekjente sine liv og se når de poster nye ting. Selvfølgelig er det ikke helt det samme som å møtes i virkeligheten, men det er ganske fint likevel.

Jeg har også fått nye venner gjennom sosiale medier. På ungdomsskolen var jeg en underdog, men det trengte jeg ikke være online. Foran datamaskinen kunne jeg sitte i flere timer og chatte med mennesker som ikke ante hvem jeg egentlig var, og jeg fikk venner jeg senere har besøkt og som jeg er så utrolig glad i. Mange av disse er de jeg har beholdt når jeg har blitt eldre, mens med andre jeg kjenner fra virkelighetens verden har vi vokst fra hverandre. Datamaskinen kunne ikke fortelle meg at jeg var teit (eller jo) og det var en slags trøst og kunne lese andres historier, særlig solskinnshistoriene.

Etter hvert oppdaget jeg Twitter, og der fikk jeg ett helt nytt innsyn i politikk, og jeg ble mye mer oppdatert og reflektert. Fordi jeg fulgte med på alle de ulike kunne jeg argumentere både for og imot det meste, fordi jeg visste akkurat hvilke argumenter som ble brukt i debatter. Jeg hadde en insta-dagbok, hvor jeg fikk skrevet av meg ting. Jeg lever i den troen at det er fint og få satt ord på tankene og følelsene sine, at det hjelper en og gå videre og ha det bedre med seg selv. Selvfølgelig er det ikke sånn for alle, men det hjelper i det minste for meg.

Ett av problemene er at man beklageligvis kan få snudd og vridd om på alt man sier. Hvis man sier A, så kan noen få det til og bli X. Det er rom for tolkning, og det er rom for å gjøre dette på en negativ måte. Analyser. De fleste tekster man leser er nettopp det, rene tekster. Det er ikke sånn at jeg i mine fiksjonelle eventyrverdener ofte har en dobbel betydning. Det tror jeg har skjedd omtrent en gang, og thats it.

Uansett, konklusjonen er vel at internett er ett fantastisk sted dersom man følger nettvettreglene, tar alt man leser med en klype salt, og er kildekritisk. God surfing, mine venner!

 

Practice makes perfect!

Nå sitter jeg hjemme med en overtrøtt hund, en flaske cola og nachos i stekeovnen. Skal se litt Criminal minds med maten, hjernen min trenger desperat litt avkobling! Haha. Har vært på farten i hele dag, men det har vært gøy!

Vi bestemte oss for å prøve noe nytt, så vi hev oss med på ett kurs i regi av Canis. Altså, vi har vært borti så mange ulike organisasjoner når det kommer til hundetrening at jeg etter hvert opplever å ha hørt de fleste tips før. Men, jeg har aldri vært på ett kurs som har vært så mye basert på at hunden skal tenke selv i så stor grad. Jeg er fæææl til å hjelpe, selv om det egentlig bare er å gjøre henne en gigantisk bjørnetjeneste. I dag kunne jeg ikke det, fordi treningsmetodene var basert på frivillig atferd og det sier seg jo selv at det er mye hyggeligere enn og stappe en pølsebit i ansiktet hennes og trykke henne ned med den.

Fordi vi bare var tre stykker på kurs fikk vi trent masse, så etter hvert ble både Vilja sin og min hjerne så full av nye tips og verktøy at det kokte over. Haha. Det hender nemlig. Heldigvis har jeg lært meg og ta med meg en notatbok, slik at jeg kan skrive ned når ting virker fornuftig og er noe jeg vil ta med videre. Vi har i hvert fall fått noen kule nye treningsverktøy med oss videre, så skal vi legge oss i ordentlig hard-trening mot stevnet til Puddelklubben. Gleder meg masse, særlig siden jeg vet at det er en dommer som har erfaring med å dømme andre Beauceroner. Og jeg liker dommere som har i det minste ett lite inntrykk av rasen i sin helhet, også gjør det ikke noe om det er ett noenlunde ålreit ett.

Men uansett, jeg er så utrolig mentalt sliten at jeg gleder meg ordentlig til å krype under teppet og titte litt på serie før jeg legger meg.

Vi snakkes!

 

 

Den gangen jeg gikk meg vill på fjelltur..

Det var en periode jeg var skikkelig hekta på toppturer, altså, jeg var på topplista til noe som heter telltur i Dalane. Konseptet er ganske ålreit. På hver fjelltopp ligger det en kode man kan skrive ned, også registrerer man turen online og får resultatene opp på en liste hvor man konkurrerer i å nå høyest poengsum. Uansett, den ene dagen hadde jeg virkelig bestemt meg for å dra ut på ekspedisjon. Både mamma og pappa var på jobb, så det var bare meg, søstera mi og bikkja hjemme. Entusiastisk som jeg var overtalte jeg Lis om å være med, før jeg pakket sammen sekken med både sovepose, ekstraklær, telt, mat - you name it! Det eneste jeg glemte og sjekke var hvor lang turen vi skulle legge ut på egentlig var.

Turene er delt inn i ett poengsystem, hvor 5 poeng er de letteste svippturene og 30 er harde og lengre turer, gjerne på flere timer. I mitt hode var Grønhaug en 5 poengers tur som det kom til å ta omtrent 1 time og gå opp til, men slik var det så absolutt ikke, det var mer en 5 timers tur. Fordi jeg trodde turen var kort, og meg og Lis hadde planlagt og bare løpe opp og få tak i koden for så og gå ned igjen la jeg fra meg sekken med alt utstyret i. Det er ett slags skilt i starten av turen, og der dumpet vi syklene og sekken vår. Før vi gikk oppover mot fjellet.

Jeg var beklageligvis ingen spesielt dyktig kokk, så middagen jeg hadde servert oss begge var hver vår oreo-is boks. Noe som sier seg selv at ikke sitter i særlig lenge, det er omtrent bare å hive det i seg også er alt energien borte. Men uansett, vi gikk oppover med godt mot begge to. Bikkja storkoste seg og fikk løpe løs, mens vi oppdaget at etter hver bakketopp kom det en ny en. Etter hvert begynte naturligvis sulten og melde seg i kroppene våre, antakelig fordi middagen ikke var den beste, men det fikk jeg ikke gjort noe med, for sekken lå i bunnen av turen.

Dette bildet tok jeg på den samme turen, før jeg oppdaget at jeg ikke hadde helt kontroll.

Etter en stund ble vi enige om at Lis skulle vente på meg, mens jeg skulle løpe og finne toppen på egenhånd. Det er ikke en spesielt god ide, og det ble med det ene tilfellet der. For siden turen var mye lengre enn jeg hadde trodd, ble jeg gående i nesten en time før jeg fant den faktiske toppen. Bikkja endte opp med og ditche meg, og være med søsteren min. Når jeg da forsøkte og følge de røde merkene på turstien kunne jeg ikke finne noen Lis, og når jeg ringte henne fortalte hun meg at hun hadde begynt å gå nedover. Ikke etter merkene, men bare retning ned. Alle veier fører til Rom, nemlig. Hadde jeg lest på hvordan turen egentlig skulle arte seg hadde det ikke vært noen overaskelse at vi ikke fant hverandre, for det var nemlig en rundtur.

Mamma ringte meg lettere oppjaget og frustrert og ba meg sette meg ned og vente. Det var da jeg oppdaget tabbe nummer tre, eller fire, jeg hadde nemlig gått av sted i shorts, t-shorte og en vindjakke med ødelagt glidelås. Og etter hvert som det ble kvelding begynte det å blåse mer, og det ble kjøligere. Jeg husker at jeg satt meg bak en stein og tenkte at jeg virkelig burde ha tatt med meg sekken, og at det egentlig var ganske latterlig at jeg endte opp slik. Dette var før jeg hadde oppdaget at jeg så forferdelig dårlig, og jeg hadde verken linser eller briller.

Etter hvert fikk mamma arrangert slik at den lokale lensmannen og en venn av ham som kjente terrenget skulle komme og hente meg ned. Det var mørkt, og mobilen min begynte sakte men sikkert og få ett skremmende lavt batteri. Etter hvert kom de nærmere, og jeg måtte sette meg ute der det blåste slik at jeg kunne lyse for dem med lommelykta på telefonen.

Aldri før har brødskive med banan smakt så godt som da, det må jeg bare si. Når jeg kom hjem den dagen sovnet jeg momentant, bikkja var utslitt og Lis hadde heldigvis funnet veien hjemover. Vi fikk en liten oppfrisking i fjellvettreglene, jeg fikk ett par lærdommer på den harde måten, og noe å le av i ettertid.

 

Drikke, ikke drikke, drikke?

Hver eneste dag (med unntak av de hvor man ikke stikker nesa ut døra, for de har vi vel alle iblant) møter man på andre mennesker. Noen dager er det bare ett par ukjente ansikter på trikken, andre er det klassekamerater, kollegaer, venner, trenere. Listen er lang. Og noen ganger møter jeg på mennesker som virkelig er inspirerende sjeler, og da blir jeg så utrolig glad. Tenk at man kan bare eksistere som det unike individet man er, også er det noen som tenker at ``Fy, det der var fett!`` eller ``Der var det noen som turte og stå opp for seg selv, det vil jeg også tørre``

Jeg vet ikke, kanskje det bare er meg, men det tror jeg ikke. Når jeg møter mennesker som stiller opp for seg selv, så blir jeg inspirert. Ikke det at jeg ikke stiller opp for meg, men likevel, det er faktisk ikke alltid like enkelt. Det har ikke alltid vært like enkelt. Jeg sliter litt med faktum at jeg er tidenes eskapist, hvis jeg kan rømme fra ett problem - er det løsningen. Selv om jeg vet at jeg egentlig kan stå i det. Men jeg HATER når andre er sinte på meg. Det er fælt og si det, men jeg kan være tidenes people-pleaser, på godt og vondt.

Når jeg var yngre diskuterte vi tidvis alkohol i den snevre vennegjengen min. Løsningen min var en unnskyldning som het ``Jeg er allergisk mot alkohol`` og det fungerte, og da var alt greit. Jeg var for pinglete til å bare si at ``NEI`` men heldigvis har jeg vokst av meg store deler av den utryggheten, og blitt en mye mer trygg person i meg selv. Det høres teit ut, men det er faktisk noe man må jobbe masse med. Jeg har måttet trene opp en bedre øyekontakt, ett åpnere kroppsspråk og en tydeligere og saktere stemme, for i noen situasjoner var jeg ikke så sikker som jeg burde.

Her en gang var jeg på en fest, eller, det var kanskje mer en sosial sammenkomst med venner og ett par ukjente. Jeg drakk ikke. Og alle spørsmålene om hvorfor ikke var påfallende, og ikke minst litt irriterende. Og argumentet om at jeg faktisk ikke var gammel nok, var ikke nok i seg selv. Det var ett fint sted å trene på å stå imot presset, som man ikke behøver å øve på om man har en indre trygghet og vet hvordan man vil ha ting. Dessverre var utgangspunktet mitt kanskje ikke det mest ideelle, og jeg var smertelig klar over det. Bare faktum at jeg hadde noen å sitte med i lunsjen var jul og nyttår for meg de første månedene etter at jeg startet på vgs. Og jeg prøver så godt jeg kan og sette pris på det, men det glipper noen ganger.

På denne festen, sammenkomsten, eller hva det nå enn var møtte jeg ei annen venninne av venninna mi. Hun helte i seg glass på glass på sprit. Noe jeg fant veldig merkelig, fordi hun hadde gjort det ganske klart at hun ikke var noen fan av det før resten av gjengen kom. Når vi bare var ett par jenter som grillet og drakk brus var hun åpen om grensene sine, om hva hun synes var ok og ikke ok, men med en gang det kom flere dit var det som om de grensene hun først hadde vært så tydelig på bare forsvant.

 ``Hvorfor?`` Jeg måtte bare spørre henne. Alle synes jo det var greit og spørre meg hvorfor jeg ikke hadde noe å helle i meg. Men når jeg spurte henne om hvorfor hun faktisk drakk fikk jeg mer enn ett skrått blikk. Svaret hennes var at hun ble kulere. Hun fikk bedre status, ble mer innafor, mer populær. Det var så absurd og underlig og rart at hun faktisk mente at hvor mange glass sprit og hvor teit hun ble, skulle øke statusen hennes. Ikke ta meg opp feil, det er ok og drikke dersom man vil det selv, har kontroll, og finner det givende. Jeg dømmer ingen. Men jeg synes det er trist når man gjør det fordi det er kult, og ikke fordi det faktisk er noe man trives med og liker.

Det er så utrolig mange ungdommer som har en slags usikkerhet inne i seg. Det er teit, for vi er en generasjon med så mye flott og gi. Vi er inkluderende, vi er åpne og vi er engasjerte. Men jeg ser det hele tiden. Man vil ikke, men så vil man likevel fordi man ikke helt har den sikkerheten i seg selv som trengs for å kunne si NEI. Men det er så viktig og kjenne egne grenser, vite hva man vil og ikke vil, hva som er ok og ikke ok.

Jeg forstår at det er vanskelig, virkelig, jeg synes det selv en startperiode i livet mitt hvor jeg ikke kunne begripe at noen faktisk gadd og invitere meg med. Likevel, det er viktig og tørre og stå opp for seg selv, fordi det er SÅ UTROLIG KULT.

 

- Blogges

 

Uken som gikk

Denne uka har jeg vært hjemme en tur på ferie, i vakre Lund. Seriøst, jeg forstod ikke hvorfor man sa det før. Men nå som jeg har distansert meg og til vanlig bor i ett flatt pannekakeland, så ser jeg helt klart sjarmen i den vesle bygda mye bedre enn hva jeg har gjort tidligere. For naturen er virkelig ordentlig pen, det kan selv ikke jeg si noe på. Det ser liksom litt dystert ut, med tåke rundt fjelltoppene som går i en U-form rundt bygda. Og hvis jeg virkelig legger godviljen til ser det litt tidløst og trolsk ut.

Ukens irritasjonsmoment:

Altså, la meg fortelle om når alt som kunne gå galt gikk galt, bokstaveligtalt. Det er ganske tragikomisk, men. Jeg er ingen fan av og ta tog, men jeg er fremdeles avhengig av det. Slik er det når man verken har lappen eller bil, og bor borte, men det kommer med tiden. Uansett, jeg hadde booket togbilletter til meg og hunden min hjem med nattoget som skulle dra fra Tønsberg klokka 12. Venninna mi kjørte meg til stasjonen, og jeg sa hadet og belaget meg på at nå skulle jeg sitte på togseter i flere timer og være hjemme om morgenen. Ha ha.. slik ble det ikke!

 Toget kom litt før tiden, men det stod R11 både på billetten og nesa på toget. Jeg gikk inn, fant meg ett behagelig sted og sitte og tenkte ikke mer på det før konduktøren kom for å sjekke billetter. Hun så på billetten min, rynka litt på øyenbryna og sa ``Du har tatt toget feil vei..``

Jeg måtte bare le av det, ringe mamma hjemme og venninna mi som hentet meg på stasjonen i Stokke. Heldigvis rakk jeg ikke lengre! For å si det slik forsikret jeg meg om at jeg tok toget rett vei både tre og fire ganger dagen etterpå.

Ukens høydepunkt

Det må være og ri igjen! Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg har savnet og ri ordentlig den siste tiden. Og selv om jeg har vært litt smånervøs rundt hester en periode, til tross for at jeg ikke har noen grunn til det, så var det deilig og komme seg på hesteryggen igjen!

For noen år siden mistet jeg en hest jeg var veldig glad i, og etter det fikk jeg litt bismak på hele greia. Men nå har jeg faktisk gått rundt og savnet det å ri. Jeg fikk låne araberen til søstera mi, og red ham en skrittetur. Det var helt fantastisk og faktisk tørre det igjen, og å kjenne hvordan hesten arbeidet under meg. Noe annet som var utrolig artig var hvor mye mer balansert han virket. Når jeg red han sist hadde han en del uoppdagete vondter, men vi oppdaget dem og han har blitt behandlet for det. Det var som om hele hesten sin attidude hadde blitt byttet ut med noe bedre. Og det er gøy!

Vakre Zafir <3

Ukens craving

Jeg tror det må være cola, som vanlig, haha. Det var tilbud på cola light i nærbutikken, så jeg hamstret inn noen flasker. Beklageligvis synes jeg det smakte utvannet Coca Cola, men, nå har jeg hamstret inn to flasker med ordentlig Cola som skal holde en stund. Hihi!

Egentlig forsøker jeg å skjerpe inntaket mitt litt, fordi det er over anbefalt dose. Men, det er vanskelig! Ordentlig. Spesielt siden tilgangen på det er så latterlig enkelt, men jeg kunne brukt alle pengene jeg kaster bort på det til mer givende ting. Mat er en kortvarig glede, og det er colaen også..

Utenom det så har vi en kaffemaskin hjemme, og den har blitt elsket mer enn noen gang.

Ukens opptur

Jeg har fått revet meg løs fra en uendelig lang og fryktelig skrivesperre. Jeg hadde nemlig en periode hvor det klødde i fingrene etter å løpe over tastaturet, men jeg fikk ikke ned ett eneste ord. Det var fryktelig. I den samme perioden fikk vi en novelle som oppgave i norsk, og det må være den dårligste novellen jeg har levert noen gang. Jeg ville egentlig ikke levere inn, men jeg måtte jo heller det enn og få IV på karakterkortet mitt.

Ukens nedtur

Øøøh, at det bare er en måned til Criminal minds slettes fra viaplay? C`mon. Jeg har en måned på å se ferdig tre sesonger, noe som er kjipt, men det skal nok gå i boks altså.  Også ble ørepluggene mine ødelagt, så jeg må få somlet meg av sted til å få kjøpt noen nye. I mellomtiden har jeg noen sånne gigantiske som ikke egner seg helt blant folk, men hva så.

Mine ganske kule, men veldig store øreplugger. Altså, turer alene gir mye mer mening med musikk på ørene. I dunno why.

Ukens tanke

Altså, det eneste som har gått på repeat i hodet mitt er en Fleksnes-quote. LA8PV-kaller. Men fra spøk til alvor (men den har gått på repeat, altså) så må den mer givende tanken være hvor utrolig mye man tar for gitt. Det må jeg seriøst bli bedre på. Og være mer takknemlig. Det er ikke sikkert at jeg er så heldig og ha alle de gode menneskene, alle tingene og sånt rundt meg for evig og alltid.

Tror grunnen til det er en kombinasjon av at jeg er hjemme sammen med familien, mange lange samtaler med både venner og familie og faktum at jeg både leser en bok som handler om død, og for tiden ser CM så det holder.

Ukens innkjøp

Jeg kjøpte ett kurs som meg og Vilja skal på, så det gleder jeg meg masse til!

Ukens antrekk

Som regel går jeg rundt i refleksklær, utslitte turbukser og flanellskjorter. Men jeg gadd faktisk og kle meg litt penere når jeg skulle på bytur sammen med Lis. Ikke aner jeg hvor noe er kjøpt, for alt er gjenbruk.

Ukens mål

Det har vært og slappe av, faktisk ta ferie. Ta tid til å ta vare på meg selv. Og det vil jeg si har fungert utmerket bra. Neste ukes mål må være og være litt mer bevist på hvor heldig jeg er. Eventuelt noen cola-free dager. Grøss!

 

- Vi blogges

 

Å finne sin egen vei i livet

Jeg blir alltid så vemodig og trist når jeg hører at noen har en drøm, men de tørr ikke gå etter den. De er redde for hva andre vil si. Mitt tips nummer en er og GI FAEN. Det er noe vi mennesker må bli mye flinkere til. Og tørre å gi litt mer faen. Det er ikke alle andre som skal leve drømmen din, det er deg, det - helt på egenhånd. Det er ikke alle andre som skal legge inn alt arbeidet som trengs for å nå drømmen din, det er deg, det. Helt på egenhånd. Poenget mitt er at det er en selv som skaper sitt eget liv, og selv om det er skremmende så må man tørre å gjøre det man vil. Man må tørre mer enn man egentlig tørr, for hva er egentlig det værste som kan skje?

Det er liksom så kjipt, når man kanskje kunne fått det til, men man prøvde ikke engang. Det er ikke verre enn å hoppe i det. Ikke gå ut  på grunna og sakte men sikkert kjemp deg mot de første prøvende svømmetakene, men ta fart fra stupebrettet, 10 meter`n og bare gjøre det.

Og det er ikke slik at man alltid trenger og gjøre det de nærmeste sier at man skal, bare fordi. Man skaper sin egen vei, sin egen historie. Og uansett hvordan den ender så skal det ikke være slik at man ligger på dødsleiet og tenker på alle mulighetene man ikke turte og gripe tak i. Det er derfor det er så viktig og finne ut hvem man vil være, hva man vil bli. Og hvis man ikke vet det helt, så er det også helt OK. Det er ok og fundere, tenke, ikke helt vite. Men man skal ikke si ja til å være servitrise hele livet bare fordi man aldri turte og satse på en utdannelse innen juss eller å få utgitt en bok. Dere veit, ha en visjon.

Det er drømmene som gir livet en mening. Det er de små øyeblikkene, og noen ganger de store. Jeg har ofte diskutert spørsmålet om livet har en mening med venner og bekjente, og egentlig så vet jeg ikke, men jeg lever i det minste selv i den troen at man er nødt til å finne en mening med det. Er målet ditt med livet og hjelpe andre? er det og starte en bedrift? Man finner sin egen drøm, eller drømmer. Og det er disse som gir det en mening.

Jeg er fascinert over hvordan samfunnet fungerer. Det er ikke så forskjellig fra en flokk med ville dyr. Alle bidrar med sitt. Man tar evnene sine, ferdighetene sine og fordeler oppgavene deretter. Helt siden gamledager har det vært sånn, fordi det fungerer. Nå har menneskeheten kommet en lang vei siden vi levde i hulene våre i steinalderen, og fordi vi har mange av de grunnleggende behovene våre dekket er vi mer opptatt av selvrealisering og slikt.

Man ser det hele tiden, på sosiale medier, i ukeblader, på TV.  Man må spørre seg selv hva man ønsker i livet, hva målene er. Hva brenner du for. Man må tørre og være ærlig med seg selv. Det er noe av det skumleste jeg vet, og fundere over slike ting som angår meg så mye men likevel er så langt utenfor min forståelse. Det er sånn innafor-utafor konsept jeg ikke helt klarer og holde fast i, ikke helt klarer og forstå.

Jeg har i det minste selv til gode og finne ut hvor jeg vil i arbeidslivet, men jeg vet i det minste hvordan menneske jeg vil være i det private. Jeg vil være meg, men den beste versjonen av meg det går an og få til. Derfor jobber jeg mot det hver dag, og jeg utvikler meg stadig. Altså jeg har innlegg og notater jeg har skrevet helt fra sjuende klasse, hvor det meste i sjuende var en fiksjonell historie om en rosa ponni-morder, men likevel.

Men uansett hvem du er, hva du brenner for, hvilken visjon du har i livet - så er det viktig og holde fast med det. Tørre og gå imot vinden. Tørre å bryte ut av hva alle andre sier, fordi det er du som lever for deg likevel. Tørr og sats, tørr og feil. Det er ingenting annet som gjør at en blir bedre. Just do it.

 

 

The propaganda game

Her en dag så jeg en dokumentar som jeg må kategorisere som noe av det sykeste jeg har sett. The propaganda game, heter den. Den ligger på Netflix, og kan sees der. Den var utrolig interessant og spennende, og fikk meg enda mer skeptisk til kilder enn hva jeg var fra før. I det siste har jeg blitt ultra-kildekritisk, for jeg har hørt så mye om Fake News. Jeg hadde om det i samfunnsfag her en dag, og siden da har tematikken dukket opp OVER ALT. Det er morsomt, men det hender ofte. Som når man lærer ett nytt ord og alle plutselig bruker det. Uansett, to the point!

Filmens hovedhandlinger finner sted i Nord-Korea, ett svært hemmelig land man hører mye merkelig om. Jeg mener, jeg kan ikke være den eneste som har lest mange syke historier tilsynelatende derfra på internett?

Det er ett diktatur, altså har de en diktator som leder. Man hører en del om dem i media om dagen, for som man vet diskuterer de bomber og våpen og driver med en slags skremmende trussel mellom seg og USA. Forhåpentligvis er det en trussel, og vi slipper unna atomkrig.

Det er utrolig vanskelig og faktisk få komme inn i landet, og spesielt med kamera. Denne mannen har dog klart å få det til. Den handler om hvordan samfunnet der er, hvordan man utsettes for propaganda, og den tar også for seg spørsmålet - om Vesten bedriver propaganda mot landet?

Spørsmålene den tar for seg er viktige. Og en av scenene jeg reagerte sterkt på var at barn allerede i barnehagen startet og synge noe som minnet om lovprisningssanger for landets ledere. Det er for meg, som er oppvokst uten slikt, helt absurd. De som bor i landet har ingen forutsetninger for å vite hvordan det er andre steder, fordi internett-acessen deres er begrenset til ulike sider som for det meste er propaganda for hvor fantastisk landet er. Man blir feilinformert, og man har svært lite back and forth mellom andre land og Nord-Korea.

Jeg skjønner heller ikke hvor alle pengene kommer fra, men det er kanskje ikke min jobb og forstå det heller. Filmen tar også opp hvorfor de tror at landet får fortsette slik det er, og hvorfor ingen andre land griper inn og forandrer på det slik at Sør og Nord-Korea blir ett Korea igjen.

I dokumentaren får man se forskjellige intervjuer med ulike mennesker, blant annet en spanjol med navn Alejandro. Dog, det er interessant og se. Den diskuterer både hvordan Nord-Korea ser Vesten, og hvordan Vesten ser Nord-Korea. Det får den til å være lett og reflektere over, fordi den er ikke ensidig. Det hadde kanskje vært teit, når filmen er om propaganda, å bare vise en side av saken.

Uansett, jeg synes dokumentaren er verdt og se og gjøre seg opp en mening om.

Traileren kan sees her: https://www.youtube.com/watch?v=YGir3buLI8c

 

 

 

Mine største tabber innen hundetrening

Jeg har nå trent aktivt LP, eller lydighet som det heter i over ett år. Når jeg bestemte meg for å starte med denne sporten ante jeg ikke hva det innebar, utover at det var en sport man behøvde en noenlunde treningsvillig hund til. Fordi jeg ikke satt meg ordentlig inn i hverken hvordan det fungerte eller hvilke øvelser som krevdes, gjorde jeg ett dusin unødvendige tabber. Etterhvert fikk jeg heldigvis (!) kommet meg inn i ett klubbsystem med hakket mer peil enn meg.  Og nå vet jeg mye mer om både hva sporten er, og hvordan jeg kan trene med mine neste hund, hehe. 

1. Jeg trente øvelser uten å vite hvordan jeg ville ha de 

Hvis man ikke vet hvordan man vil noe skal se ut, så får man det ikke slik heller. Når jeg begynte å trene innsittene mine brydde jeg meg ikke så mye om at de var skjeve, jeg belønnet mye for riktig tanke og endte opp med skjeve innsitt. Dette kunne jeg ha unngått hvis jeg hadde satt opp belønningskriteriene mine og dersom jeg hadde visst hvordan det endelige målet mitt skulle se ut. Innsitt og fot er to øvelser som trenger og være pene, fordi hvis ikke kan man se langt etter noen gode helhetskarakterer. Helhetskarakter er en karakter man får i slutten av programmet, denne summerer på en måte opp dommeren sin mening om ekvipasjen. 

Nå følger jeg mye mer med på andre ekvipasjer, og ser på videoer med gode gjennomføringer slik at øvelsene blir slik de skal med en gang. Det er kjipt og måtte fikse mer enn nødvendig. 

2. Jeg planla ikke treningene mine 

Det hender ofte at man ikke får trent på det man skal, hvis man ikke har en ordentlig plan. En plan effektiviserer treningsøktene ens, og vil sikre at man får trent på det man skal. Eks kunne jeg ta ut hunden for og trene selv og ende opp med å trene på bamse. Ett sjarmerende triks, men kanskje ikke det som skal være i fokus to dager før en stevnestart. Nå har jeg blitt mye flinkere, og har laget ett skjema og krysser av når jeg har trent de ulike tingene. Jeg tenker også over hva jeg skal trene på, og det viser seg at dette er mye mer effektivt enn hva det er og bare ta det som det faller seg. Vanskelig, men det funker. 

3. Jeg hadde lite motiverende forsterkere (gobiter) 

Hunden min er ikke verdens største fan av å leke, det er noe jeg har måttet lære henne. Men når jeg kom på treninger og skole og forventet at hun skulle jobbe rævva av seg for en tørrforkule, var jeg urimelig. I senere tid har jeg skjønt at jeg heller får kutte opp noen pølser, og at det er bedre med en forsterker hun faktisk vil jobbe for enn at jeg på død og liv skal kunne bruke tørrfor som belønning. I mean, jeg hadde ikke jobbet så mye for tørt brød jeg heller. 

4. Jeg hadde en kjip oppvarming på stevner 

Før man går inn i ringen på stevner varmer man opp hunden sin. Jeg hadde en dårlig vane, og tok henne ut og trente i nærmest 10 minutter med lite godbiter før hun skulle i ringen. Når hunden går i ringen har man ikke lov til å belønne, men man kan jobbe med motivasjonen på uofisielle stevner som er stevner hvor man har lov til å belønne i ringen. Sist stevne brukte jeg masse godbiter og ros, og det visste seg å lønne seg i poengsummen. 

5. Jeg hadde overdrevent lange treningsøkter 

Se for deg og sitte med en ligning, du må løse den tretti ganger på 10 minutter, omtrent sånn trente jeg hunden min. Masse kjedelige repetisjoner, lite motivasjon og overdreven lengde på treningsøktene. Det er bedre med korte og effektive økter som bygger hundens mestringsfølelse, enn at treningskompisene synes at du har litt korte økter. Jeg jobber enda mer og forstå hunden min bedre, men jeg er i det minste den som har mest forutsetninger for å vite hva som fungerer for min hund. 

 

Vi blogges! 

 

 

 

 

Hvem er jeg?

Hvem er jeg?
Det må ha vært i åttende. Den dagen læreren min satt på den filmatiserte versjonen av Sofies verden, det var da jeg begynte å fundere. Det var da spørsmålet startet å gå på repeat i hodet mitt. Det kan hende det var en tilfeldighet, for man vet at identiteten skapes i ungdomsårene. Verdier, tanker, holdninger. Siden den dagen har jeg lest over femti selvhjelpsbøker, sett utallige dokumentarer og lett på internett. Alt for å forstå. Jeg leste senest i går en gammel skoleoppgave, bare fra i fjor, den handlet om hvor jeg ville være om 10 år. For å oppsummere det kort - mye skjer på bare ett år. Det er helt skremmende, men egentlig litt fint også.
 
Grunnen til at jeg har valgt og opprette en blogg er for det første faktum at jeg alltid skriver. Det har jeg gjort så lenge jeg har kunnet, og før den tid pratet jeg med meg selv. Jeg kan ikke forklare det, men det er som om skriving er en av mine primærbehov på samme måte som mat og vann. Kanskje bare fordi jeg bor i Norge og har muligheten, men jeg er sikker på at jeg hadde vært en av de som fortalte historier uansett når og hvor jeg hadde levd. Det andre er faktum at jeg gjerne vil bruke stemmen min når jeg har muligheten. Jeg er så heldig og bo i ett land med ytringsfrihet, hvor jeg kan ytre mine meninger på min plattform. Det er ganske kult.
 
Det som er fint med at jeg stadig går rundt og lurer på hvem jeg er, er at jeg vet det sånn noenlunde. En periode ante jeg ikke hvem meg var, ironisk nok den samme perioden hvor jeg konstant fikk ros for at jeg var god til å være meg selv. Nå har jeg konkludert med at jeg sier det jeg mener, jeg står opp for den jeg er og mine verdier og holdninger, for FUCK IT - om det gjør at andre misliker meg.
Jeg beundrer mennesker som det, og ett sånt menneske vil jeg være også.
 
Man trenger ikke støtte i alle andre, om man har det innvending. Men det er så klart noe man gjerne ønsker, av den enkle grunn at mennesker er flokkdyr. Vi har ett hieraki bygget opp av menneskene rundt oss. Det er slik det fungerer, menneskeheten.
 
 
Les mer i arkivet » Oktober 2017
hits